Trading the wet cell for the living bathroom

Bemerkninger til tidsmessig avgrensing av baderommet

Tanken på vann i huset er et paradoks. Som etterfølger av arken burde egentlig arkitekturen beskytte mot vann. Taket over hodet er jo det som vi ønsker oss mest fra et hus. Da romerne brukte det latinske ordet tectum (dvs. tak), mente de ofte hele huset (lat. domus). Det finnes også hus uten vegger, for eksempel i tropene, men ikke hus uten tak. Mens vannet som faller fra himmelen blir mottatt som kilde til liv i landbruket, har det innen arkitekturen alltid en bismak av ødeleggelse og forgjengelighet. Et utett tak bringer forråtnelse og muggsopp og forvandler et sirlig parkettgulv til et dystert landskap på et øyeblikk med oppsvulmet treverk som bølger seg og bryter seg kraftfullt ut av posisjon. Ingenting ødelegger ryktet til en arkitekt så grundig som en vannskade og derfor bruker de utrolig mye tid på å konstruere husene sine tette. Legendarisk er også konflikten mellom byggherren og arkitekten om uønsket vann. Å være tett eller ikke, det er spørsmålet – protester avvises. Fysisk er i grunnen vann for arkitekten noe forferdelig, fordi det er vanskelig å kontrollere. De kan bare tåle det ved at de opphøyer det til noe estetisk. For å drive ut sine undertrykte vannfobier omgir de seg med bygninger med reflekterende dammer eller svømmebassenger, fordi i slike tilfeller ødelegger ikke vannet deres skaperverk, men mangfoldiggjør det visuelt med sine speilende overflater.
Baderommet er slik betraktet en unntakstilstand i programmet med tørre byggverk i arkitekturen, en tålt abnormitet. Det er det eneste rommet i huset som virkelig kan være vått. Våtrommet eller våtcellen, dette tekniske begrepet for et moderne baderom, må oppfattes bokstavelig – det er et rom som man holder vannet fanget i. I husenes verden danner baderommet en heterotopi. I baderommet blir vannet symbolsk renset for alle negative assosiasjoner, som stadig mer hefter ved det utenfor disse grensene. I grunnen synes den tidsmessige badekulten å ha tiltatt i samme grad som vannet som materie på flere måter ble stadig mer problematisk:
Vann blir en knapp faktor: I mange utviklingsland vil drikkevannsmangel i de neste tiårene koste flere millioner menneskeliv, eller sende dem på lange reiser. Dette burde skape en bevissthet for mennesker i “utviklede” land om å omgås mer forsiktig med denne ressursen. Hittil merkes ikke dette. Forhagene til forsteder i California blir kunstig vannet som før, som om synet av grønne plener er livsnødvendig. Men selv vi i “opplyste” Europa, som ønsker å være økologisk korrekte, burde egentlig få magesmerter når det gjelder mengden med drikkevann som vi ikke benytter til å drikke – kanskje fordi også toalettene våre blir spylt med drikkevann, fordi husene våre som regel ikke har et delt rørsystem for forbruksvann.
Vann blir en vare: For Nestlé, markedsleder i verden for bordvann (vannledningsvann fylt på flasker), har drikkevann for lengst blitt en vare som har en markedsverdi som alle andre produkter. Fordi økonomisk rike land i Norden også er rike på vann, vil de i fremtiden ha et vannmonopol. En lønnsom kapital, når man tenker på at økonomer allerede betegner vann som det 21. århundrets olje.
Etter reglene for økonomisk fornuft kan det forventes at de vannrike landene med dette monopolet også vil utnytte det, fordi alle land hittil med ressurser i form av naturlige energiforekomster, som råolje og gass, har utnyttet monopolsituasjonen til egen fordel. De som blir rammet av dette er de vannfattige landene i syd, spesielt Afrika, som uansett allerede lider under knapphet på næringsmidler, og som på grunn av økende spredning av ørkener på grunn av klimakatastrofen vil lide enda mer fra vannmangelen.
Vann skaper katastrofe: Uten vann kan man ikke leve, men man kan også gå til grunne av for mye vann. De stadig smeltende polene øker nivået på verdenshavene, slik at hele øyer i Stillehavet vil forsvinne1) og et antall befolkningsrike kystområder over hele verden risikerer å bli slukt av havet. Da disse kystområdene ofte også er steder hvor industriell infrastruktur finnes, vil de rammede statene også bli skadelidende og henge etter økonomisk. Stormflo og oversvømmelser vil ikke lenger være unntak, men vil bli regelmessige forekomster. Vann, uansett om det kommer fra himmelen eller fra havet vil utvikle seg til en permanent trussel.
På alt dette tenker man selvsagt ikke, når man skrur på kranen i baderommet, og nettopp i denne fortrengningen ligger den tidsmessige, kulturelle funksjonen i baderommet. Det er et rom for forklaring og forvandling. I dette ligner det på White Cube, det normgivende kunstutstillingslokalet til Moderne. White Cube fjerner midlertidig hverdagen, lar det ordinære fremstå som ekstraordinært og forvandler synet vårt på realiteten. Det forholdet at det klassiske, moderne baderommet er like hvitt som White Cube, understreker den hemmelige medvirkningen. På samme måte er det sikker ikke tilfeldig at Marcel Duchamp har valgt en urinal til å manifestere sitt prinsipp “Objet trouvé”, det vil si forvandlingen av en hverdagslig gjenstand til et kunstverk.2) Baderommet gjennomgår en lignende forvandling med oss. Det er stedet for vår kroppslige grålysning – rommet mellom søvn og våken tilstand. Det er en sluse som vi endrer oss i, fra det selvfortrengende Jeg, som kommer fra drømmenes rike og hvor man først må søke etter seg selv og først lar oss bli konfrontert med oss selv etter et blikk i speilet. Det er rommet, hvor vi først gjennom gjennomføringen av kroppshygiene, finne seg til rette og sminking overhode får kontroll over oss selv igjen, og hvor vi forvandler oss til Jeget som vi ønsker å vise andre.
På den måten er badet et ekstremt privat rom. Samtidig deler vi ofte dette private rommet med andre familiemedlemmer. I motsetning til soverommet, som oftest er reservert for én person eller delt med intime livspartnere, fungerer baderommet som en delt privat/offentlig sone. Det kan føre til konflikter i familier eller bofellesskaper, fordi det her blir klart for meg at privatlivet som jeg kan leve ut i dette rommet, som jeg egentlig ikke kan noe annet sted, eksisterer bare tidsbegrenset.
Det funksjonalistiske alt-i-ett-baderommet spiller i den sammenhengen en betydelig rolle med mennesker som lever sammen. Det er betingende, grunnleggende forestillinger om individualitet og kollektivitet for et fellesskap som deler en leilighet. Denne psykososiale funksjonen til baderommet står muligens nettopp til disposisjon overfor den romlige forvandlingen som badet de siste årene har blitt utsatt for. Med bakgrunn i velværebølgen i de siste årene trer det funksjonalistiske cellebadet stadig mer i bakgrunnen. Vi vil ikke lenger bare vaske oss på badet i våre dager, men også hvile ut. Badet blir derfor stadig mer et oppholdsrom. Den økende romlige integrasjonen til badet i oppholdsrommene, som man kan se mer og mer i livsstilsmedier, er på den måten en riktig konsekvens. Spørsmålet er hva dette integrerte badet vil bety for nye psykososiale adferdsformer. I den sammenhengen er det spesielt interessant at typologien for “oppholdsbadet” spesielt har utviklet seg i hotelldesign. Arkitekter og designere har her oppdaget en form for forsøkslaboratorium, hvor de kunne utforske nye relasjoner mellom bad og oppholdsrom, uten å måtte ta for mye hensyn til etablerte konvensjoner for det å bo – man bor jo ikke på et hotell på ubestemt tid. Omvendt søker vi som reisende i hotellet heller avviket fra våre vanlige bolignormer, vi kan alltids bo spissborgerlig hjemme. Og fordi vi i et hotellrom som regel alltid kan ha et privatliv, blir vi nesten automatisk mer risikovillig ved å “prøvebo” boligformer som vi hjemme kanskje aldri ville begi oss inn på – for å unngå ubehagelige spørsmål fra våre gjester.
De modigere blant oss spør seg selv allerede da og når, om man ikke også vil ta med de spennende badeopplevelsene hjem, for å bringe den hjemlige bokulturen et skritt videre. Det er klart at det ikke bare er funksjonen til baderommet som endrer seg med den romlige integrasjonen av baderomsfunksjonen med oppholdsrommene, men selvsagt også det å bo. Handlinger og personer, som tidligere var adskilt, befinner seg plutselig ved siden av hverandre igjen og må kombineres med hverandre på en ny måte. Når for eksempel vaskeservanten på hotel Almerigo i Alicante blir flyttet ut i korridoren fra baderommet, oppstår det en direkte sammenheng mellom det å kle av seg (foran servanten) og påkledningen (foran garderoben ved siden av). Når et sittelandskap går flytende over i et badekar i Hotel Q i Berlin, reiser spørsmålet seg hvordan dette romlige naboforholdet vil påvirke en samtale med en gruppe mennesker. Og når, som i Downtown Standard Hotel i Los Angeles, dusjen bare er adskilt fra dobbeltsengen med en glassvegg, åpner det seg muligens helt nye perspektiver for forførelse. I virkeligheten tydeliggjør oppholdsbadet den klassiske våtcellen som en taper meget sterkt. Baderommet med hvite fliser er like usselt som et mørkt rom opplyst med blendende, glitrende lys. Kanskje er dette noe som skyldes vårt nordlige, kalde klima. I grunnen slår det en at den materialkrevende sublimeringen av privat baderomskultur i dag fremfor alt utføres i land med dårlig vær. I Sydney har eneboliger som ligger i naturen utendørs baderom, som man kan forstille seg mer som terrasser enn rom. Man dusjer under åpen himmel, hører fuglesang og puster inn lukten av skogen eller havet. Sannsynligvis vil ingen komme på ideen der nede om å forvise ritualet med kroppsvask til et rom i en fjern krok av huset! Med dette som bakgrunn fremstår alle kostbare badeparadisarmaturene til dagens livsstilbad som forsøk på å gjenskape denne tropiske opprinnelsen i det hutrende, kalde Nord-Europa. Dusjhoder som blir stadig større, til de dekker hele taket, for å overskylle oss med monsunartet styrtregn, spyledusjer som midlertidig bringer oss under en foss av vann, boblebad som mykt masserer våre arbeidsstressede kropper etc.
Med denne “tilbake til naturen”-trenden i dagens baderomsdesign, vender det moderne badet i prinsippet tilbake til sin historiske opprinnelse i siste del av det 18. århundret, da det moderne badet overhode kom på moten igjen og som avsluttet barokktidens 200 år med vannskrekk. Legene på den tiden anså vann som helseskadelig. De trodde at det trengte inn i kroppen via porene og blandet seg med blodet og dessuten fremmet mental tilbakeståenhet og vatersott. Istedenfor å bade, gned man huden med parfymerte håndklær og bar edelt linundertøy. Ved berøring av kroppen ville all skitt fra huden løsne og bli fjernet, trodde man. Jo mer kostbart undertøyet var, desto renere ble den som bar det. “Rundt midten av det 17. århundret skiftet de adelige skjorten daglig og de velhavende i byene hver tredje eller syvende dag. Istedenfor å kjøpe et badekar, anskaffet man seg ved hoffet 30 skjorter. (…) Man gjemte seg bak parfymert pudder og farget sminke, pøste parfyme over seg eller puttet duftposer under armhulene og i foldene på klærne.”3) Bad tok man bare for medisinske formål. I annen halvdel av det 18. århundret, ved starten av opplysningstiden, med naturfilosofien til Rousseau og nye vitenskapelige oppdagelser, vendte den fuktige badekulturen langsomt tilbake igjen. I starten var baderommet imidlertid mer en form for møblering enn et rom. Badekaret var ikke fastmontert i et rom, også fordi det ikke fantes innlagt vann, men ble båret inn i et tilfeldig rom som man ønsket å ta et bad i, ofte I salongen. På samme måte ble badekaret utformet som et salongmøbel, ikke som et sanitærobjekt. “Kunsthåndverksnekkere overgikk hverandre i ideer og håndverksmessig utførelse for å lage “bad I salongen”, som man tok med andre i soverommet, og forvandlet dem til ekte møbler som passet til stilen i tiden og som var lett å flytte på.4) Det egentlige badekaret av fortinnet kobber ble dekorert utvendig med malerier og kamuflert med påsatte, polstrede armlener som stol eller chaiselongue. Det å bade var ganske enkelt en boform. Dette “mobile badet” dannet grunnlaget for starten på badekulturen til det øvre borgerskapet i det 19. århundret. I mangel av rennende vann i leilighetene lot man bringe varmt vann og badekar hjem per hest og vogn med budtjeneste. For å komme opp gjennom trange trappeløp, brukte man sammenfoldbare badekar, som ble stilt opp i gangen på leiligheten og ble fylt med forvarmet vann i bøtter. Korridoren, egentlig det mest offentlige rommet i den borgerlige leiligheten, forvandlet seg midlertidig til det mest private stedet i leiligheten. I motsetning til senere, moderne baderom, dannet det å bade ikke sin egen, romlige atmosfære, men ble helt integrert i boligmiljøet i leiligheten. Dette fortsatte slik også etter at det kom rennende vann i leilighetene i de europeiske metropolene i 2. halvdel av det 19. århundret. På denne tiden oppstår det såkalte
“engelske badet”, som vi i dag knapt kan kjenne igjen som baderom, fordi alle sanitærobjektene var kamuflert som noe annet: Badekaret besto av porselen med doble vegger og var kledd utvendig med mahognipanel. Med sitt integrerte dusjkabinett fremstår dette badekaret i dag heller som en skriftestol til å ligge i, men rundt århundreskiftet var den siste skrik blant de kondisjonerte. Først i første del av det 20. århundret sluttet man å skjule funksjonaliteten på badet. Dagens trend mot oppholdsbad synes å gi et speilbilde tilbake til fortiden historisk sett. Nesten som en retro-science fiction “oppdager” dagens baderomsdesignere stadig mer badet som fantes før man oppfant baderommet: Jeg bader, altså bor jeg.