J’étais une rebelle

Andrée Putman in conversation with Petra Schmidt

Det er streik i Paris. En by i unntakstilstand. Undergrunnsbaner og tog kjører ikke mer. Men dette kaoset synes ikke å gjøre Andrée Putman noe. Hun er for sen, også hun har problemer med vanskelige trafikkforhold og selvsagt mange avtaler. Allikevel er toogåttiåringen avslappet. Hun er og blir en “Grande Dame” under alle omstendigheter. Området som designstudioet Andrée Putman jobber med er internasjonale designhoteller. Ikke rart. Det var hun som skapte Morgans, det første designhotellet i verden. Hun har nettopp fullført et luksusherberge i Hongkong, som til og med bærer hennes eget navn. The Putman er et luksuriøst leilighetshotell for forretningsreisende, som setter pris på servicen til et hotell, men som ønsker å leve som hjemme.
Den som syns at det er uvanlig at en designer får et minnesmerke i en slik form, kjenner ikke Putman. Hun har vært en fast størrelse i designverdenen i flere årtier og blir ansett som den store sakkyndige i stilspørsmål. Det var hun som oppdaget motedesignere som Thierry Mugler og Issey Miyake, hun var ansvarlig for interiøret i legendariske Concorde og gjenskapte som den første klassikerne til Eileen Grey med sitt firma Ecart, dessuten arbeidet hun sammen med den store, engelske filmregissøren Peter Greenaway med filmen Sengelektyren (The Pillow Book). Hun trenger ikke noe minnesmerke. Hun er et.

Petra Schmidt: Fru Putman kommer akkurat fra den lammede indre bydelen av Paris. De ansatte i undergrunnsbanen streiker for privilegiet sitt å bli pensjonerte når de blir 50 år. Hun drar fortsatt på kontoret hver dag i en alder av åtti år. Hva syns du om det?
Andrée Putman: De er fullstendig gale. (They lost their mind.)

P.S.: Hun startet sitt første firma i nevnte alder.
A.P.: Da jeg var rundt 50 år, startet jeg med Ecart og restrukturerte designklassikere. Da tok det egentlig av for alvor. Så lenge man ikke merker alderen, bør man arbeide. Jeg føler ikke noe behov for å slutte.

P.S.: Hun har nå arbeidet i så mange år, men har aldri studert for å kvalifisere seg til yrket sitt. Hvordan startet karrieren din som designer?
A.P.: Å, jeg mente allerede som liten pike at man burde forandre husene til foreldrene mine. Jeg likte ikke den borgerlige stilen. Jeg syntes at Louis XVIstolen og lysestakene på rommet mitt ganske enkelt var skrekkelige. Allerede da lengtet jeg etter store, tomme rom som ikke var så fullstappede. Jeg plaget min mor og spurte: “Når kan jeg leve med møbler av vår tid?” Da jeg var 18 år fikk jeg viljen min.

P.S.: Men egentlig skulle du jo bli musiker og ikke designer? I det minste hvis man går ut fra forestillingene til din mor.
A.P.: Å ja. Min mor var veldig ærgjerrig. Men etter å ha hatt samtaler med musikere visste jeg, at jeg ikke ønsket å leve det livet jeg forestilte meg som pianist. Jeg ville ikke øve innelukket i et rom dag etter dag. Derfor la jeg pianoet bak meg og startet å arbeide som stylist og journalist. Jeg var en liten rebell da.

P.S.: Hva betyr “la bak meg”? Du spiller vel fortsatt til husbruk.
A.P.: Nei. Jeg har aldri mer tatt i et piano. Du må forstå at jeg den gang spilte på et meget høyt nivå. Jeg stilte høye krav. Denne spillingen til husbruk var bare middelmådig. Og middelmådighet er noe som jeg forakter.

P.S.: Hvordan kom du egentlig til New York i åttiårene?
A.P.: En venn av meg, Didier Grumbach, skaffet meg noen oppdrag der. Den gangen innredet jeg utstillingslokalene til Yves Saint Laurent. Gjennom dette oppdraget ble det til at jeg tilhørte klikken til Yves Saint Laurent, og det åpnet svært mange dører for meg. Jeg ble da kjent med de mest interessante menneskene, som Andy Warhol, Keith Haring og Robert Mapplethorpe.

P.S.: Det må ha vært en fin tid for deg.
A.P.: Å ja. Jeg hadde stor glede av utelivet. Jeg tror at mennesker viser sine beste sider om natten. Om dagen dreier det seg mest om trivialiteter.

P.S.: Du traff på den tiden også den nå berømte kunstneren Louise Bourgeois som også er en sterk personlighet som deg.
A.P.: Ja. Louise og jeg traff hverandre på et tidspunkt, hvor ingen av oss var helt unge lenger. Men vi kom på bølgelengde med en gang. Hun er gal og er alltid klar for en overraskelse. Vi gikk på den tiden i New York-nattklubben CBGB og likte ikke Whiskyen der. Derfor hadde hun mange ganger en flaske Whisky under kåpen, som vi da drakk fra.

P.S.: Var det en slik kveld at du fikk oppdraget på berømte Morgans Hotel? For oppdragsgiveren var jo Ian Schrager og Steve Rubell, grunnleggerne av legendariske Studio 54.
A.P.: Nei. Steve og Ian sendte bud på meg i New York til flyplassen. De hadde nettopp kommet over skandalen rundt Studio 54 og var nettopp sluppet ut av fengsel. De hadde denne ideen om hotellet, men ikke penger.

P.S.: Kom ideen til designhotellet fra begge to?
A.P.: Ja. Det var verdens første designhotell. Men bygningen som de fant, var virkelig avskyelig. Det var et stygt, gammelt hus i Madison Avenue, omgitt av narkotikalangere og prostituerte. Da de tok meg med dit, trodde jeg hele saken var en spøk. Jeg lo og sa: “Nå må dere være alvorlige, vis meg nå hotellet.” Men det var hotellet.

P.S.: Jeg antar at de ikke hadde penger til noen bedre bygning.
A.P.: De hadde hørt at jeg også med beskjedne midler kunne skape vakre interiører og derfor ga de meg frie hender. På grunn av det latterlige budsjettet kom jeg på ideen med sort og hvitt på flisene. For jeg måtte faktisk finne de billigste flisene i hele USA. Først tilbød de meg rosa fliser. Og jeg sa: “Helt utelukket!” Jeg spurte etter hvitt. Det fantes det selvsagt, men bare hvitt er for kjedelig for meg. Så deretter spurte jeg etter sort. Det fantes det da også. Til slutt fant vi det sort/hvite sjakkbrettmønsteret som vi kombinerte med pene vaskeservanter av metall og vakker belysning. Plutselig hadde vi dette uvanlige baderommet som ble til et varemerke.



P.S.: Man sier om deg at du har en spesiell forkjærlighet for baderom.
A.P.: For meg er baderommet det viktigste rommet i en leilighet og også i et hotellrom. Jeg liker forestillingen om å bruke mye tid på badet, kanskje til og med en hel ettermiddag med bøker og en kanne te. Å bade i fullstendig ro og stelle seg er noe vidunderlig og meget viktig for velværet.



P.S.: Man ser sjelden farger i utkastene dine? Heller ikke i baderommene. Liker du ikke farger?
A.P.: Nei, tvert imot. Jeg liker farger. Men jeg mener at interiøret skal være tilbakeholdent. Det skal danne rammen rundt andre ting. For eksempel for kunst, som nettopp for det meste er farger. Og på badet er det også annerledes. Nettopp for badet fines det mye tilbehør som har farger, for eksempel flasker etc. Dermed kan man understreke nok med det. Man trenger ikke farger her.

P.S.: Hvordan går du frem når du skaper et baderom?
A.P.: For meg er et baderom som et verksted. Man kommer inn i det i dårlig tilstand og forlater det med et perfekt utseende. Derfor må et baderom også fungere som et verksted. Alt må være innen rekkevidde.

P.S.: Finnes det materialer som du slett ikke liker i et baderom? Hva syns du om vannkraner i gull?
A.P.: Å nei. Jeg liker slett ikke denne typen skrytende uttrykksformer. Det dreier seg i slike tilfeller uansett om å demonstrere sin egen makt og rikdom. Slike ting vil du lete forgjeves etter i mine interiører. Det finnes imidlertid alltid mennesker som vil gjøre inntrykk på meg med luksuriøse armaturer. “Å, se bare. Disse vannkranene er av massivt gull.” Jeg kan egentlig bare svare til det at det slett ikke interesserer meg.

P.S.: Hva er det da som interesserer deg?
A.P.: Mitt utgangspunkt er beskjedenhet. Jeg går ut fra de enkle tingene. Det er jo det jeg er blitt kjent for. For meg er det viktig å presentere rimelig inventar som verdifullt. Også blandingen av enkle ting og verdifulle objekter fascinerer meg. Denne blandingen gir et rom en spesiell fortryllelse.

P.S.: Hvordan ser det ideelle baderommet ut?
A.P.: Badet er for meg et sted hvor jeg oppbevarer meget uvanlige gjenstander. Og det gjør at jeg tilbringer mer tid der. Det er et sted for sjelen og for endringer av tanker og følelser.

P.S.: Du bruker MADISON-armaturen hele tiden i interiørene dine? Hva er det da som interesserer deg ved MADISON?
A.P.: Jeg liker formen på denne armaturen. Det er så sjenerøst. Allerede de kryssformede håndtakene og formen på dusjen er meget, meget vakre. De minner meg om forgangne tider i begynnelsen av forrige århundre. Jeg kombinerer dem gjerne med klare og moderne former. Det er eklektisismen som preger arbeidet mitt.

P.S.: Hva mener du med eklektisisme?
A.P.: Jeg kombinerer ting som jeg personlig liker og som etter min oppfatning harmonerer. Jeg orienterer meg aldri etter tilfeldige moteretninger. Det interesserer meg slett ikke. Jeg leser aldri designmagasiner eller ser etter trender.

P.S.: Har du en fremtidsvisjon for baderommet? Hvordan baderommene våre en gang vil se ut?
A.P.: Jeg er overbevist om at badet vil endre betydningen sin. I femtiden vil badet bli sentrum i leilighetene, på samme måten som stuen. Selvsagt vil man ikke ta imot gjester der. Det vil man ikke. Men det vil bli rommet hvor det virkelig kun dreier seg om sin egen person. Hit kan man trekke seg tilbake og være helt for seg selv. På lignende mate som kjøkkenet i årenes løp har endret seg og blitt til sosialt sentrum i alle leiligheter, vil på lengre sikt også vår innstilling til badet endre seg.