Ritual Architecture in the bathroom

Hvordan må et rom være laget, som ikke bare tjener til rengjøring av kroppen, men også regenerering av kropp og sinn? Som i en hektisk hverdag representerer et sted for avspenning, hvor man kan fylle på med ny energi? En samtale med Mike Meiré, arkitekten i MEM-verdenen.

INVITASJON TIL HVILE
Verdenen til MEM blir presentert i et ideelt miljø som ikke lenger har noe felles med våtcellen på seks kvadratmeter med hvite fliser som på våre breddegrader har etablert seg som standard. Arkitektene har hittil reservert på plantegningene et resterende areal langs den eneste veggen med vanninstallasjoner, kostnadsgunstig og først og fremst funksjonelt skulle rommet være, fordi besøkere jo aldri kom dit. Hvorfor skulle man legge vekt på sjenerøsitet, krevende materialer eller godt lys i baderommet, som i motsetning til kjøkken og stue ikke skulle oppfylle representative formål? Fordi baderommet er det eneste rommet, hvor man uforstyrret og i ro kan komme til seg selv igjen, hvor det egne kroppslige og sjelelige velværet står i sentrum. Menneskene og deres ritualer for vasking ble stilt i sentrum for vurderingene av Mike Meiré i MEM, som ble utformet av Sieger Design, og han konsiperte i forarbeidet til den konkrete produktutviklingen en helt ny baderomsarkitektur. Kristina Raderschad i samtale med Mike Meiré.

K.R.: Hva var utgangspunktet for vurderingene rundt armaturserien MEM, som Sieger Design laget utkast til?
M.M.: I regi av “Energetic Recovery System” utviklet jeg for noen år siden en type Pipeline som skulle skissere ideen til et fremtidsbad. Da ble jeg bevisst på at det finnes en dimensjon til på området å vaske seg som badet må ta hensyn til: Ved siden av det rent kroppslige, må det også kunne skje en rensing av sinnet. En dimensjon som går utover velvære i vanlig forstand, altså utover behandling av kroppen: Det dreier seg mye mer om en helbredelsesprosess, en balansering for å fylle opp med ny kraft og energi. Først når badet oppfyller også denne ideelle funksjonen, blir det til et kulturelt sted.

K.R.: Hvordan må et slikt bad være utformet som regenererer kropp og sinn?
M.M.: Baderommet er det eneste stedet i huset som byr på muligheten til å trekke seg tilbake for seg selv for å finne ro og komme med hele seg inn i det rene. Aspektet med dematerialisering, et spirituelt tomrom, istedenfor et fullstappet rom, var derfor viktig for meg. Rommet i seg selv blir definer som en kostbar vare, som må være mest mulig uberørt, men som blir ladet opp med atmosfære. Jeg har skissert et sjenerøst dimensjonert rom, hvor produktene visuelt er tilbakeholdne. Her kan verken planløsningen eller møbleringselementene oppfattes dogmatisk. De fungerer, tvert i mot, som plassholdere for en idé. Alle designformer må være tilbakeholdne for å skape ro. Å finne tilbake til meg selv, å trekke mitt innerste ut på en måte, kan jeg bare gjøre i et mest mulig nøytralt rom, som ikke gir uttrykk for noe formalestetisk, som avleder eller belaster meg.

K.R. : Blir badet med andre ord til en klostercelle?
M.M.: Grunntanken ligner mye, men uten aspektet med å lukke seg inne og isolere seg fullstendig fra utenverdenen. Jeg utelukker ikke kompleksiteten til verden i utkastet mitt, men tvert i mot integrerer jeg dens poetiske kvalitet i romutformingen – og skaper en form for utsikt fra badet til en type paradisisk hage som symboliserer verdens mangfoldighet. Det har derfor oppstått en slags minimalisme, som imidlertid samtidig tillater en form for hverdagspoesi – et rom som er tomt og allikevel sanselig. Badet blir til en slags kapsel, hvor man kan stanse opp og være til – og hvor man nettopp ikke bare tilbringer 10 minutter.

K.R.: Hva er de vesentligste elementene i romkonseptet, ved siden av den allerede nevnte paradisiske hagen?
M.M.: Arkitekturen bør være mest mulig selvsagt, derfor avgjørelsen med å ha et grunnplan som er avlangt rektangulært. Uten å bli avledet til høyre eller venstre, kan man skride gjennom rommet som er organisert ved hjelp av en fast prosedyre for hverdagslige vaskeritualer. Utfører man disse ritualene mer bevisst, blir de til en form for meditasjon og kan på den måten være en nøkkel til velvære. Langs veggen fører en lineær vaskeservant med store avlastningsflater inn i rommet. Her er stedet for ritualene for pleie og forskjønnelse. Langs hovedveggen i rommet finnes det et nedsenket badekar i gulvet. Badingen blir til et ritual: Istedenfor å klyve opp i et badekar, lar man seg – som i gamle herregårder – gli ned i gulvet. Varmt vann sprudler ut av veggen, som fra en kilde, som blir fanget opp av karet. Ovenfra regner det en myk skur ned, fra en dusj, som ikke lenger ligner på en dusj. Produktet definerer seg bare som et grensesnitt i arkitekturen, redusert til en firkantet plate i taket. Fra badekaret sveiper blikket til et atrium med den nevnte paradisiske hagen. Etter badet tar man plass på sittebenken av tre ved siden av badekaret. Puter og røkelsespinner inviterer til et avslappende ritual: Man tenner en av røkelsespinnene og retter oppmerksomheten mot de få, viktige detaljene i arkitekturen, tar seg tid til å betrakte, tenke etter og slappe av. Da dreier det seg ikke om den konkrete puten eller røkelsespinnen, men om spørsmålet: Kan man skape et rom som har ideelle funksjoner, som for eksempel det å ta en pause og tenke etter – kan man skape et rom som inviterer til å skape bevisshet?

K.R.: Hvilken rolle spiller i denne sammenhengen lyset som strømmer ut fra tilsynelatende tilfeldig arrangerte sirkelrunde hull i taket?
M.M.: De runde “lyshullene” i taket har same retning: Legger man seg ned på dagsengen – som også tilsynelatende svever – for å bevisstgjøre lettheten som man føler etter badet, det å være frigjort fra hverdagen, å flyte på et vis – uttrykker dette en invitasjon til refleksjon og meditasjon. Den som har opplevd å ligge på en varm marmorblokk i midten av en orientalsk Hamam, med blikket mot taket, som er perforert med utallige, ofte med lysåpninger i glass i mange farger, kjenner den utrolig beroligende, nesten hypnotiserende effekten. Generelt er lyset grunnleggende viktig i et rom, hvor vi også ønsker å føle oss vel nakne, som vi går inn i som det første om morgenen og det siste om kvelden. Ulike belysninger svarer på de ulike stemningene morgen og kveld – lyset kan være stimulerende eller avpennende.