Hvorfor vi nå kler på oss nakne

Det finnes ting som ikke senere er så enkle å forklare. Spesielt når det gjelder det gamle spørsmålet om hvorfor mennesket mistet pelsen sin. Med det ironiske valgspråket “I’d rather go naked than wear a fur” demonstrerte for noen få år siden dyrevernorganisasjonen Peta mot å ha på seg pels med hjelp av en reklamekampanje og nakne supermodeller. På lignende måte lyder også de nyere hypotesene om det faktum at menneskets prektige pels degenererte til den pjuskete kroppshårveksten vi er velsignet med i dag. Denne hypotesen går ut på at vi mennesker allerede for mer enn en million år siden begynte å vise hud. Lopper, flott og lus hadde allerede plaget vår art så mye at vi så å si kvittet oss med pelsen av hygieniske grunner. Fra nå av ble det ansett å være stilig og tiltrekkende å blotte en naken hud, ifølge et team av britiske vitenskapsfolk. For helt åpenbart ble den “nakne apen” foretrukket ved valg av partner, et faktum som kan ha hjulpet ham frem på sitt triumftog gjennom verden.
Siden har det jo skjedd en hel del. For å kunne beskytte kroppsdelene, som nå var blitt ømfintlige mot varme og kulde, ble det utviklet bekledning, noe som også innebar et raffinert system av moter og maskerader, et system som stadig forandrer og fornyer seg. Rasister benyttet de åpenbare forskjellene i hudfarge som middel til diskriminering. Samtidig ble naken hud en slags supertegn for attraktivitet. Uansett om man er bokholder eller toppmodell. Den som trakter etter sosial anerkjennelse, trenger ved siden av en veltrent, slank kropp også en perfekt hud. Og her oppstår stadig en enorm motsetning mellom det “naturlige” utseende man streber etter og det velproporsjonerte kunstproduktet vi har omformet kroppen vår til.
Egentlig var det bare et spørsmål om tid før man med sin selvlagde luksuskropp også kunne vise seg naken på åpen gate. Men nå har vi kommet dit hen. Den som ikke vet hva han skal ta på seg, går bare rett og slett naken. “Nude Look” – slik lyder motens diktat for 2010. Aldri tidligere har det berømte effektivitetsbudet i moderne form, nemlig “Mindre er mer” blitt tatt mer alvorlig enn med denne “nakne motestilen”. På samme måte som moderne bygninger blir avkledd til skjelettet i arkitekturen, presenterer moten seg nå og gjør én ting tydelig: “Under klærne er vi alle nakne”. Slik innhyller og blottstiller lette, chiffonartige stoffer i varme, pudderaktige toner som rekker fra en engelsk teroses sarte rosatone, via champagnetoner og helt til veritable “kjøttpølsefarger” menneskekroppen og veksler mellom klesplagg og åpent praktisert “naturisme”. Spesielt innen showbransjen blir den nye minimalismen fylt med liv. Den unge stjernen Scarlett Johansson betoner sine feminine former og hennes rene, ungdommelig-uskyldige sex-appeal med Nude Look, på samme måte som den ikke mindre attraktive skuespillerinnen Angelina Jolie, som presenterte seg i den nye motefargen under filmfestivalen i Cannes. Hennes lange kjole fra Versace i dempet rosa, som minnet om en sart ansiktsrødme, innhyllet den berømte sexbombens kropp, samtidig som en vågal splitt blottet hennes velformede ben. En knallrød leppestift betonte trutmunnen og dannet det bevisste kontrapunktet til hennes ellers gjennomført fargeløse fremtoning.
Ikke til å undres over at Jolie, som ellers som kjent gjerne kler seg i sort, satser på de nye tonene. For akkurat som sort, hvitt eller grått er disse pudderartige beigetonene ikke virkelige farger, i hvert fall ikke når det er en amerikanerinne med lys hud som bærer dem. Tvert i mot står de for fargenes fravær, for kjolen og kvinnen som har den på seg kommer svært nær hverandre når det gjelder fargen. Det oppstår et fullkomment vekselspill med nakenhet og innhylling, kroppslighet og ulegemliggjørelse. Et spill som den britiske stjernen Tilda Swinton er ekspert på. Skuespillerinnen, som med sine maskuline hårfrisyrer gjerne opptrer androgynt, iscenesetter ganske bevisst oppløsningen av de egne former i kaskader av flytende, hudfargede stoffer. Hun stiliserer seg til moteikon idet hun synes å fremstille kropp og kjole samtidig. Med denne usedvanlige opptredenen presenterer divaen seg som et utilnærmelig kunstvesen – som en sagnomsust fabelfigur, slik vi kjenner henne fra filmene hennes. Men til tross for all modern minimalisme, også i historien finner man gode eksempler på en lignende motemessig dristighet. Fremfor alt chemisekjolene som dukket opp rundt år 1800 og som også ble betegnet som “nakenmote”. Motebevisste kvinner i napoleonisk tid hadde på seg kjoler av flortynne bomullsstoffer som var rynket sammen under brystet, og under hadde de hudfarget undertøy. Denne falske nakenheten utløste den gang selvfølgelig ikke bare beundring, men også indignasjon og åpen misbilligelse. Men de missunnelige bemerkningene gjorde lite inntrykk på motebevisste kvinner som for eksempel Napoleons hustru Joséphine og den berømte selskapsdamen Juliette Recamier. Selv når været var kjølig hadde de luftige kjoler på seg, som vanligvis var laget av flortynn bomullsmusselin eller batist, og derfor fikk de da også ved siden av vanlige forkjølelser av og til farlige lungebetennelser, sykdommer som ofte ble sammenfattet med det megetsigende begrepet “musselinsykdom”. De som oftest svært unge kvinnene lot seg imidlertid ikke skremme fra å kle seg etter den nye moten, verken av sykdommer eller skandaler. Så viktig var tydeligvis denne motens form for emansipasjon.
Den amerikanske sosiologen Richard Sennett, som har blitt så berømt med sine pessimistiske utsagn om moderniteten ser dette mer kritisk, det ligger i sakens natur. I sin teori om intimitetens tyranni kommer han til den konklusjon at før 1750 hadde offentligheten lignet på en scene, der alle og enhver forsto å maskere seg i henhold til sin status og sin rang. Datidens mennesker spilte etter hans oppfatning roller som herre og tjener, og de var seg alltid denne iscenesettelsen bevisst. Men plutselig ble leken til alvor. De dekorative tegnene og maskeradene ble standardisert, og dermed var de også fritt tilgjengelige for alle. I dag bruker alle og enhver dette reservoaret av tegn til å iscenesette seg selv, noe som menneskene rundt en både studerer og tolker ivrig. Han mener at enhver tatovering og ethvert tilbehør ikke bare anses som tegn, men som et “sant” utrykk for det respektive individet. “Jo mer ensformet kroppsbildene ble, desto mer alvorlig så menneskene på dem som et tegn på deres personlighet” tror Sennett.
Hvor alvorlig vet spesielt den italienskfødte aksjonskunstnerinnen Vanessa Beecroft. Med utgangspunkt i sine egne spiseforstyrrelser vier hun sine performances til de vanligste kroppsbildene. Hennes iscenesettelser med i stor utstrekning nakne kvinner minner bare ved første øyekast på moteshootings eller cat-walk presentasjoner. I stedet tematiserer hun med sine Tableaux Vivants av nakne kvinner, som bare er kledd med en transparent strømpebukse eller høye støvler, selvdestruksjon, erotikk, motegalskap og det grenseløse behovet for beundring, for det å bli sett. Som “minimalistiske skulpturer” beskriver hun sine iscenesettelser, der det ikke bare er hennes modeller, men også tilskuerne som blotter seg. Ikke fordi de måtte kle av seg, men fordi de alltid blir til en del av stykket som oppføres og derfor ufravikelig må føle seg som kikkere.
Og det er dette som er dilemmaet med den offentlige nakenheten. Selv om vi i all hemmelighet betrakter den interessert, så føler vi oss likevel ytterst ukomfortable i sammen med alle disse avkledde menneskene. Men fordi også Nude Look kommer til bare å være en kort motens lune, bør vi heller ikke la dette ta gleden fra oss. Det er jo bare en lek “om keiserens nye klær”. Og én ting visste allerede Immanuel Kant: “Det er da bedre å være en motens narr enn en narr uten mote.”