Measuring the world

How The Matrix Captures Our Imagination

Egentlig mangler bare krydderhandleren og duftende flatbrød. Alt det andre var allerede der for et arabisk marked: Svingete, små gater, koselige plasser og høye murer – Frankfurts “design annual” 2006 tok nye veier. Fra det ubarmhjertige messerutenettet til det moderne, boksen, vokste det plutselig frem gater av 0,6 mm polyuretanskum. Byen kom ut av datamaskinen, eller mer bestemt: Fra det digitale designlaboratoriet til Clemens Weisshaar. Designeren fra München arbeidet som byplanlegger med store modeller og grunnplan, som føyde seg sammen til en by. Weisshaar ser på messer som militærleirer, “anarkistisk, midlertidig – og knapt til å få oversikt over”. Sjakkbrettmønsteret på messestandene – avleggs. Hvem vet vel, etter den tredje svingen, hvor han befinner seg? Fra blindgaten til den nye rutenettiden viser designeren til det digitale moderne. Ikke noe byggeelement ligner et annet. Allikevel vokste det frem i løpet av bare 24 timer en utstilling som feirer selve det å stille ut. Som temapark hvor tilskuerne oppdager en ny vinkel som må erobres. Messebesøkere med rullekoffert og fotformsko forvandler seg til oppdagelsesreisende med tropehjelm og machete. Det nøytrale skallet er ikke lenger nok, messer må igjen bli opplevelser, til en fest for sinnet. Misbrukt, utskjelt og allikevel endeløst reprodusert: Rutenettet er hersker for det moderne, den sentrale kjernen for uttrykk og konstruksjon. Den sendte maskinestetikken til fabrikken til (bolig) bygningenes horisontale plan, svelte ut det todimensjonale planet til leiligheten i stål og betong sto der. Aldri var fritid og fabrikk nærmere hverandre enn her, i additiv marsj med prefabrikerte elementer som ble festet i bærestrukturer som deler i et gigantisk puslespill. Rutenettet lovte den guddommelige treenigheten: Endeløs, tid-løs og allestedsnærværende. Bygninger lot seg forlenges og utbygges videre i alle retninger. Den fleksible stål- og betongkjernen utviklet seg fra de minste romelementene, celler, organiske både fra innsiden og utsiden. En gang gjaldt: What you see is what you get. Struktur og overflater smeltet i hverandre, konstruksjonen dannet seg direkte på den ytre kledningen, som hadde opphørt å være del av den bærende konstruksjonen. Den hadde imidlertid sluttet med å love hemmeligheter, noe som interiøret først måtte oppfylle.
Det som byggmestrene så som en befrielse i det moderne, førte imidlertid i samme grad til monotoni. I rutenettet skiller meningene seg. Det markerer en triumf for arkitekturen på samme måte som dybdepunktet i en sjelløs bygging som maskerer sjelløsheten med orden. I Brasilia og andre store byer i etterkrigstiden bryter euforien til det moderne sammen i seg selv. I industrialisert bygging møter vi den andre siden av rutenettet, den sjelløse bomaskinen som normerer mennesker og selv blir til problem, til et saneringstilfelle. Ikke rart at det postmoderne startet med et brudd med rutenettet, da de første leilighetsblokkene ble sprengt i luften og oppløste seg i en sky av støv.
Rutenettet står hevet over ideologiene. Bygningskomplekser som er trimmet til rask vekst og avkastning står ikke tilbake for sine kapitalistiske motstykker. Ser man nøye på det, er rutenettet selv en ideologi, det største løftet til opplysningen, det lovte ikke mindre enn beherskelse av verden via en rasjonell og irrasjonell planlegging som overvant all motstand. Fra modulbyggeklossene vokser den andre verdenen, den regelmessige som kan reduseres til noen få grunnstrukturer. Den forbinder lite og stort, flyktig og varig, nettopp som Lego-klossen lover.

TO GRAM UENDELIGHET

Perfeksjonen står også ved begynnelsen av denne teknikken. Pregende er drømmemålene for alle nye arkitekter, konstruktører og designere: 2,1 ganger 1,5 ganger 0,9 centimeter målte Legoklossen med åtte knaster. Målene: To gram. I 1949 startet suksesshistorien til leketøyet for verdensbyggerne og plastvennene. Den utdannede snekkeren Ole Kirk Christiansen investerte i en sprøytestøpemaskin for plast og fant i plastens grille farger fremtidens bygningsmateriale. Akronymet Lego for “Leg godt” – lek godt – hadde da allerede i 5 år vært del av navnet til firmaet, men blir først beskyttet i 1954, da suksessen til knasteklossene var et faktum. Om Lego ved første blikk ligner på en vanlig teglstein, materialiserer den sprøytestøpte eneboeren allikevel den rasjonelle enheten som ble til selve begrepet på det moderne. Systembyggeelementet gir uendelig mange kombinasjoner og inkorporerer ikke mindre enn utviklingen av det moderne i miniformat. Med seks klosser med åtte knaster hver finnes det rundt en milliard kombinasjonsmuligheter. Kraften får plastdelene fra stikkontakten, hulrør danner motstykket til knastene. Brukne fingernegler og bitespor på klossene viser: Systemleketøyet er vanskelig å ta fra hverandre. Store er bare øynene til de nye konstruktørene, som med de mest moderne materialene i sin tid lager stadig nye og dristigere konstruksjoner. Selv Frei Otto kunne ikke gjøre det annerledes og roste de små klossene som prøvefelt for fremtidige, store ingeniører.

Er Lego barn av rutenettet, vokste slottet på Kuhberg i Ulm. Fra skjeer til byer ville høyskolen for design snu den foreldede etterkrigsverdenen og gi den et nytt, systematisk ansikt. Selv bildende kunst og poesi laget et system, en tro, på å kunne komme frem til noe nytt via rasjonell design. Den såkalte rasjonelle poesien fra 50-årene dannet sluttsteinen til “miljødesignen”. Slik som
Bauhaus-kunstneren Josef Albers kom frem til en grunnlære, “interaksjonen til farge” (1960), utvikler Eugen Gomringers konstellasjoner en “ordenes interaksjon”. Diktning var plutselig kommunikasjon. Rutenettet erobret også språket, slik som tidligere de frittbærende konstruksjonene til Konrad Wachsmann og Fritz Haller hadde erobret verden. Fortsatt i våre dager står hans stålbyggeklossystem USM på arkitektkontorer. Fortrinnsvis sort.

White Cube – Black Box

Flyhangarer og disker, DIN-norm og systembyggeklosser, White Cube og Black Box: Rutenettet er grunnstoffet til det moderne. Så mye at belgierne François Schuiten og Benoît Peeters i sin komedie “Byplanleggerens feber” fra 1989 viste de ville fantasiene til byplanleggeren som et stålrutenett som sluker metropolen. I dag åpner det seg nye muligheter til å lage systematikk utover lineære strukturer. Teknikk er ikke lenger naturstridig, men er med naturen igjen. Det digitale moderne skreddersyr et målsydd antrekk som i
dag og i morgen kan se helt annerledes ut. “Misbrukt arbeidskraft og skjendet material”, kalte Adolf Loos i 1908 ornamentet og ble på den måten den mye siterte stamfaren til det tvers gjennom moderne. For CNF-fresemaskinen er det likegyldig hva den skjærer, blomster eller kabellister. Og plutselig får gamle kvaliteter en ny betydning: For eksempel atmosfære, følelsen av å bevege seg gjennom en voksen verden. Det som hundretusener av turister søker i de gamle bydelene i Regensburg, Barcelona eller Genova, følelsen av å gå seg bort og dra på oppdagelsesreise, gir nye muligheter. Frankfurt forsøkte til og med å aktivisere et navnløst utstillingsområde: Som et flettverk av små gater og vinkler som ser spontant og uplanlagt ut, og viser med dette at følelser og rasjonalitet ikke utelukker hverandre i fremtiden. Tvert i mot: I rutenettet, den grunnleggende byggesteinen til det moderne, vil det snike seg inn lekende elementer. Vi står foran overgangen til en moderne 2.0, med en rasjonell kjerne som tillater de forskjelligste bruksområder, som kan sammenlignes med operativsystemet til et datanettverk, hvor grensesnittet kan tilpasses individuelt. Blomster og tabeller på basis av et strengt rutenett. Hvem hadde trodd det? Men det fungerer glimrende. Man kan stole på rutenettet.