Ideals or the enthusiasm for freedom

“Bestem deg ut fra deg selv”, lyder trosbekjennelsen til den tyske idealismen. Men her dreide det seg ikke om egoistisk selvrealisering, men om erotikken og karismaen til hengivelsen. En styrketest: Tast inn søkeordet ideal i Google. Straffen kommer et museklikk senere: Fra “ideell navigator til festbruk” via “ideelle reisemål”, deretter “ideell svigersønn” til “ideelt avføringsmiddel” blir et begrep brukt til degenerert smaksforsterker, som engang var kjernen i kulturfilosofien som de største navnene i tysk åndshistorie er forbundet med: Immanuel Kant, Johann Gottlieb Fichte, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Friedrich Wilhelm Joseph Schelling. Denne tenkereliten ble forsterket med unntaksdiktere og litterater som Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, Johann Gottfried Herder, Novalis (Friedrich Freiherr von Hardenberg), Friedrich Hölderlin og brødrene August Wilhelm og Friedrich Schlegel. De henviste alle til Platon, den greske faren til idelæren. Han oppdaget “idea”, ideen, som drivstoff for alle tanker og handlinger. Urbildet for sanselighet. Som den høyeste ideen tenkte han det Gode, for Platon grunnlaget for sannhet og erkjennelse, i enhet med den guddommelige fornuften.


I dag blir imidlertid ideer nesten utelukkende omsatt som billige bastarder for vareverdier, som kun tjener dem. Idealer, på en måte ideer i ren form, som man også kan forklare som forklarte, absolutte ideer, må tåle å fremstå som verdensfremmede levninger og utdødde fossiler, ironisk glisende til kyniske foraktelige nedvurderinger. Idealitet som ifølge Hegel er “det å være som forestilling”, støter allerede som ord på uforstående hoderysting. På dette tente en hel generasjon direkte eller indirekte på Platons geni, for å fornye seg selv fra grunnen av. I den tiden av tysk idealisme mellom opplysningstiden, klassisismen og romantikken, som ikke varte mye lenger enn 60 år fra andre tredjedelen av det 17. til første tredjedelen av det 18. århundret, og som fremfor alle andre epoker bandt sammen inspirasjon og ånd. “Sapere aude! Ha mot til å bruke din egen forstand”, definerte Immanuel Kant i 1784, fem år før omveltningene i den franske revolusjonen, valgspråket til opplysningstiden. “Idealismen”, skrev Friedrich Schlegel, “er i praktisk betydning ikke noe annet enn ånden i den revolusjonen”, og i klarsynt supplering erklærer Fichte, Schelling og Hegel, med følge av Rousseau, frihet som mantra for epoken: “Mitt system er fra start til slutt bare en analyse av friheten”, hevdet Fichte, Schelling generaliserer: “Starten og slutten på all filosofi er – frihet”. Hegel med sin universelle aspirasjon tydet sågar hele verdenshistorien som “fremskritt i bevisstheten om frihet”. Samtidig revitaliserte Kants elever Platons rettesnorer for sin rebellgenerasjon, i det de definerte på nytt forholdet mellom realitet og idealitet. På den måten utviklet Kant også innsikten ut av dette at “ideen ikke er noe annet enn begrepet på en fullkommenhet som ikke finnes i erfaringen”, hans “transendentale idealisme for alle forhold”: “Rom og tid er bare våre forstillingsformer, hvor materie som fenomen er virkelig”. Fichte, Hegel og Schelling går et skritt videre i det de definerer Væren som et utelukkende subjektivt Væren og realiteten til Jeget som eneste realitet. Fichte oppfatter “Jeget som absolutt subjekt”, slik beskriver Schelling det “som begynnelse og slutt på alle filosofier, fordi det er frihet”. Hegel som setter likhetstegn ved Jeget og sjelen oppfatter det som “det generelle som er ved seg”. Arthur Schopenhauer endelig, en av de mest innflytelsesrike forkjemperne av den relativistiske-nihilistiske bevisstheten til det moderne, forært av Friedrich Nietzsche, Richard Wagner, Albert Einstein, Thomas Mann og helt til Samuel Beckett, bringer den dialektiske forbindelsen til subjekt og objekt, realitet og idealitet på et punkt som er gyldig fortsatt i dag: “Hele verden av objekter er og blir forestilling og nettopp derfor helt og i hele verden betinget av subjektet, det vil si at de har transendental idealitet”.


Innsikten at målestokken for subjektivitet på idealitet og dermed på graden av den aktuelle idealismen og slett ikke er bundet til materialismen, virker i dag noe forstyrret. Derfor hjelper det å vende seg nærmere til prototypen for idealismen, den geniale dikteren, dramatikeren, filosofen og estetikeren Friedrich Schiller. For forfatteren Rüdiger Safranski, som tilegnet en glimrende, meget lesverdig biografi, har Schiller rett og slett oppfunnet den tyske idealismen. “Eventyret frihet var Schillers lidenskap”, sier Safranski, “og derfor ble han til en Sartre for siste delen av det 18. århundret. Schillers idealisme består i overbevisningen om at det er mulig å beherske tingene istedenfor å la dem beherske en selv. Som Sartre forklarte han: Det dreier seg om å gjøre noe ut av det man ble skapt til”.


Grandiost moderne trekker Schiller essensen ut av Kants filosofi og modellerer den i en eneste kort setning: “Bestem deg ut fra deg selv”. Men verken han eller Kant oppfattet selvbestemmelse som det er vanlig i dag, som en hemningsløs egotripp for å oppfylle mer eller mindre pinlige forbruksønsker. Det gikk nettopp ikke om infantil, egosentrisk selvrealisering, den håpløse rotasjonen rundt sin egen tomhet. Isteden fulgte idealistene i den tyske klassisismen og romantikken sin “positive innbildningskraft” (Kant) og oppdaget at selvbestemmelse var en nødvendig forutsetning for å trosse utilitarismen, det endimensjonale nyttighetsprinsippet, det uendelige frie rommet til kreativiteten. Så kan Schiller definere skjønnhet som “Frihet i fremtoningen” og kort deretter til og med estetisk heve Novalis, den samlede eksistensen. “Ved at jeg gir det onde en høyere betydning, det vanlige en hemmelighetsfull status, det velkjente verdigheten til det ukjente og det endelige et uendelig skinn, romantiserer jeg det.” En bris av denne entusiasmen ved oppbruddet, denne karismaen ved friheten ville være bra for nåtiden. Et snev av dette overdådige, hymnefulle temperamentet, som Schillers, fra Beethovens beslektede musikksatte ode “Fryd, skjønne Gudegnister … dette kysset fra hele verden!” gjennomtrenger, og kunne kanskje hjelpe til å tine opp våre dypfrosne sjeler. For tvers gjennom “deidealisert”, som Alexander Gorkow, forfatter av den herlig avgrunnskomiske romanen “Mona”, beskriver følelsene til sin helt, en spesialist for kjølekjedesystemer, er vi blitt ofre for en sterk materialisme. Dessverre er den herskende egoismen nærmest heldekkende materialistisk bestemt, ikke lenger preget av idealisme. Hvor hver og en blir til varemerke, er idealer bare interessant som vurderingskriterium, som strategiske elementer ved veldedighetsarrangementer, som fremmer image og salg.


Heldigvis føles det i den siste tiden et visst ubehag ved det totalt uetiske ved den totale muligheten og manipulasjonen. Og det tennes, en paradoksal ironi for vår jords skjebne, på klimaendring og globalisering. Så virker det som om nettopp de smeltende polene bidrar til en viss tining av den postkapitalistiske frosten også. Øko-glamour istedenfor Ego-glamour er etter hvert blitt slagordet for stadig flere nålevende. Også når det først og fremst på nytt dreier seg om sterkt markedsført “Fair Trade”, rettferdig handel og økologisk “grønt”, altså miljøbevisste forretninger, så er allikevel den nye såkalte etiske kapitalismen et blink. Med utsikt til en ny idealisme? I hvert fall kan vi lære av idealismens helter at det finnes verdier i tillegg til markedsføring og muligheter, kjærlighet, vennskap, trygghet, tillit. Og den som ikke har motet til romantisk idealisme kan begynne med Jean Paul Sartres eksistensialistiske idealisme, som har rettesnoren: “Hvert menneske personifiserer hele verden.”