Transforming a classic

Hva som er en klassiker og hva som ikke er det, dette er et spørsmål så visst kan diskuteres. Opprinnelig stammer begrepet fra den romerske skattelovgivningen under keisernes herredømme. Classis var en person som tilhørte den høyeste skatteklassen. Adjektivet classicus blir senere overført i den litteratur-estetiske diskurs av den romerske forfatteren Aulus Gellius (rundt 175 e. Kr.). Herfra virket det på alle de kreative aktiviteters felter. Det er blitt betegnelsen på en kunstepoke som er anerkjent som normgivende, men som i mellomtiden har blitt brukt på en inflasjonær måte og som anvendes på representanter og verk av de forskjelligste typer og fra de forskjelligste tidsrom.

KLASSISISME SOM KONSEPT
Begrepet klassisisme blir ofte brukt for å idealisere historiske epoker. Som klassisk periode i det antikke Hellas gjelder tiden mellom den ioniske opprøret mot det persiske herredømmet (500 f. Kr.) og den peloponnesiske krigen (til 431 f. Kr.). I denne epoken ble grunnlagene for den vestlige filosofi, medisin, arkitektur, litteratur, det vestlige teater og den vestlige politiske forfatning lagt. Likeledes føres Aristoteles’ skjelning mellom form og materie tilbake til denne tiden, som også er av stor betydning for design. Når man i Tyskland snakker om klassisismen, så mener man den litterariske klassisismen i det 18. århundre, man snakker om Wieland, Goethe, Schiller og Herder, en dialogisk meningsbrytning med politikk og estetikk i tiden etter den franske revolusjon. Det kan også være at man snakker om den musikalske Wienerklassisismen, som ble preget av Haydn, Mozart og Beethoven og som nå – fordi den er enkel og populær – gjelder som begrep for klassisk musikk som dekker flere historiske epoker innen musikkskapning.
Hvis man betegner Tara – armaturen som oppsto i 1991 og hvis arketypiske karakter ble pleiet omhyggelig av produsenten Dornbracht og designeren Sieger Design – som en klassiker, så kan dette ved første øyekast vel synes problematisk ut ifra en tradisjonell forståelse av dette begrepet. Inntil for kort tid siden var uttrykket “langlivet design” ganske utbredt, men mange langlivede utkast har i den senere tiden forsvunnet fra markedet igjen, uten å ha gjort noe furore. Selv det tradisjonelle begrepet klassiker er utdatert. For arbeid på en klassiker, arbeid på en myte er mulig. Kultstatus kan tilkjennes en gjenstand, og den kan også tas fra den igjen. Standarder bærer risikoen for stagnasjon i seg. En klassiker, derimot, bærer det potensialet i seg at den kan tilpasses endrede forhold. Den er åpen for endrede betydninger. Årsaken til klassifiseringen er ikke slike ting som en slurvet språkbruk, men forandringer i verden, eksempelvis gjennom digitalisering, gjennom stadig nye produkter og avsetningskanaler. Også når det gjelder designen TARA har vi for lenge siden introdusert en TARA ULTRA, og følgelig også en TARA CLASSIC. Bruken av begrepet og dets innhold er gjenstand for raske forandringer. Attributtet som hevder at et produkt, en tjeneste eller en opplevelse er klassisk, tilhører de reklameløfter hvis betydning synes relativ klare.

KLASSISISME SOM PROJEKSJON
I den estetiske livspraksis spiller klassikere en fremtredende rolle. Karsten Hintz, som er ansvarlig for butikken hos Bauhaus-Archiv Berlin, skriver i et bidrag til boken “Bauhaus” (utgivere Jeannine Fiedler og Peter Feierabend, Køln 1999) så klart at det ikke er til å misforstå: “Våre forestillinger når det gjelder Bauhaus er preget av etterligninger”. Og videre: “Utvalget av de fremstilte gjenstandene har med vår moderne estetikk å gjøre, nøyaktig på samme måte som endringene som har blitt foretatt.” Det mest iøynefallende i så henseende er Breuers stålrørstoler, som i 1920-årene “opprinnelig var trukket med stoff – og aldri med skinn”. Stoffet kunne ha like sterke farger som den lakkerte rammen “i dag kanskje for usofistikert og levende for en klassiker”. Videre skriver Hintz: “Intet Bauhaus produkt er mer utsatt for fetisjismen og knefallet for originalen enn lampen fra Bauhaus. Men nettopp av denne finnes ikke “den ene” originalen. Det var først redesignen som ble til en klassiker: Den i dag så ofte siterte proporsjonen
av alle deler ble utviklet i 1980, da Wagenfeld omarbeidet lampen. Og selv denne omarbeidingen ble senere – til beste både for produktet og dets kjøpere – forandret ytterligere og forbedret. Bildet av klassikeren: Det oppstår ikke minst i hodet til personen som betrakter den. “Geometriske grunnformer, primærfarger og abstrakthet”, skriver designhistorikeren Gerda Breuer i sin bok “Die Erfindung des Modernen Klassikers” (Stuttgart, 2001) (til norsk: Oppfinnelsen av den moderne klassikeren), “hørte i 1960-årene med til en kunstneravantgardes nye konvensjoner, som fastla sine elementer for et autonomt formspråk”. Hun beskriver dermed tidsånden i en epoke som preget vårt bilde av 1920-årenes avantgarde i avgjørende grad, idet hun refererte til denne.

LIKHET MED SEG SELV SOM KONSEPT
I bilindustrien vokste klassikerkvalitetene gjennom produktenes holdbarhet, understøttet av en evolusjonær forståelse av design. Mange produsenter forsøker å la en modells formgivende arv få virke videre i dens etterfølgere. Med Nissan “Figaro” – en Limited Edition av 1991 – oppstod idéen med å sitere historiske epoker i designen av biler. Folkevognen New Beetle 1998 og den New Mini av 2001 er de første standardbilene som lånte fra de klassiske konseptene. Minien, som oppstod for 50 år siden, ble transformert til nåtiden, som basis for et nytt dynamisk lifestylemerke. Klassikere er ikke noe statisk. De må forandre seg så snart deres usedvanlige tilværelse ikke lengre uttrykker anerkjennelse, men avløsning fra realiteten. Slik trenger klassikere transformasjon, undertiden også en radikal skepsis, slik designere som Alessandro Mendini og i det siste også Marten Baas og Martino Gamper har gjort det, idet de rykker dem til livs med ild og sag. Slik iscenesetter TARA nå 1960 årenes abstrakte farger med hvitt og sort, oppfinner en ny avantgarde for oss og lar oss fremgå fra denne som forandrede.