Water – cultural attributes

KULT, KUNST OG KATASTROFE – ALDRI HAR DE LIGGET NÆRMERE HVERANDRE ENN I DAG.

Vann, naturens mest dyrebare gods, blir knapt. Klimaforandringen gir oss oversvømmelser og tørker. Mens politikerne tier, har arkitektur, byplanlegging og kunst allerede reagert. Kveld over Las Vegas, antakeligvis universets mest forbausende by. Fjærskyer gløder bort, en lett bris trekker opp. Etter solnedgang blir det liv og røre på the Strip, selv om den tørre heten ennå driver frem svetteperlene i pannen og den siste fuktigheten synes å piple ut av porene. Kjøleanleggene går for fullt, ventilatorer roterer i takt med neonreklamene. Etter Venezia og Amsterdam legemliggjør Las Vegas den moderne verdens drøm om å temme naturen. Den som rusler langsmed Las Vegas Boulevard, sjenker ikke det faktum en eneste tanke at det under asfalten bare ligger sand og under den perfekte plenen ligger det et nett av vannledninger og sprinkleranlegg.

Det å fordype seg i popkulturens Versailles, “forsvinne i en av spillebulene”, som Jean Baudrillard svermet om, ligner på et sprang ned i en bøtte med is. Gondolierer padler langsmed nedkjølte kanaler, isbiter knirker i Colaen, men ingenting kan sammenlignes med de neobarokke vannspillene foran Bellagio. De viser popkultur i dets fullendte stadium.

Når vannballetten lyder og 1203 dyser slynger perfekt skum opp i ørkenhimmelen, da blir én ting klart: Vann er luksus, vann er makt. I orgiastiske erupsjoner slynger trykkluftkanoner fontener nesten 80 meter opp mot himmelen. Luften lukter friskt, dunst blåser over sjøen som fra overdimensjonale parfymeforstøvere, og de ivrige tilskuerne strømmer videre til casinoet.

Vann og kultus har alltid vært ett. Roms keisere anla enorme akvedukter, åpnet termer og arrangerte se- og sjøslag for den gemene hop. Rituell rengjøring og verdslig raseri hørte sammen, lenge før teutonske griller og wellnessoaser dukket opp.

Kroppen vår består av rundt 70 prosent vann, og i løpet av vårt 80 års liv skyller nesten 50.000 liter gjennom nyrene våre. Vann er nåtidens mest kostbare stoff, og er ikke lengre nøytralt, siden klimaforandringen har ført til at vi opplever tørker og syndefloder i stadig veksel. Morgendagens tapere er allerede i dag på utmattelsens rand. Mens vårt gjennomsnittlige forbruk stagnerer ved rundt 130 liter pr. dag, har rundt 63 prosent av Ugandas innbyggere ingen tilgang til rent vann. Og bare halvparten kan bruke sanitære anlegg. Desto mer forbausende virker sløseriet med vann.

I 1996 ble det plantet hele 76.000 palmer og busker, bare på Siegfried-and-Roy-Plaza. Vann er nøkkelen til at Las Vegas har vokst så rasende fort. Rundt 1900 var denne millionbyen bare et beite. Men allerede den 16. mai 1905 bringer et spesialtog spekulanter til en eiendomsauksjon i dette ingenmannslandet, der det snart oppstod en by, som legaliserer lykkespill i 1933 og trekker til seg de første lykkeridderne fra Los Angeles, som ligger 25 mil unna.

Colorado River leverer vann og billig energi. Men for lengst har Hooverdammen vist Las Vegas sin akilleshæl. Hvite klippevegger, som ser ut som om de var overtrukket av guano, har det synkende vannivået i Colorado River etterlatt seg. “De fem årene siden 1999 er nå offisielt de tørreste på 98 år”, advarte New York Times den 2. mai 2004 og så tegn på en dramatisk tørke, som lar det vannrike 20. århundre synes som et stort unntak.

Det dukker opp stadig flere tegn på at USAs vesten tørker ut. Og spillebyen, der alt synes å være mulig, reagerer. Nå har et vannagentur begynt kontrollert å forminske plener og golfplasser. Bellagio- vannballetten går allerede med spylevann. Den boomende metropolregionen innstiller seg på en fremtid der man må klare seg med mindre vanning.

Vann blir til en forbannelse. Enten mangler det, eller så kommer det i overflod, som syndeflod eller flodbølge. Klimaeksperten frykter at havets nivå kan stige over en halv meter inntil slutten av dette århundret. I første omgang oppsluker havet utviklingslandenes bebyggelser og elvedeltaer. Deretter eter det seg inn på diker i alle havnemetropoler, finner svakpunkter og oversvømmer opplandet. Dette er det verste som kan skje, for nesten halvparten av menneskeheten lever samlet i en 100 kilometer bred kyststripe.
Hvem husker ikke Katrina, denne orkanen som feiet over New Orleans den 28. august 2005, hvem husker ikke de fortvilede menneskene i Superdome, oversvømte hus og dramatiske redningsaksjoner med helikopter? Hvis vi ikke tar helt feil, har det nye New Orleans trukket lærdom fra denne ulykken. I sommer beordret borgermesteren en øyeblikkelig evakuering da tropestormer var på vei mot byen.

Kontoret AS&P Albert Speer & Partner GmbH i Frankfurt planlegger byer over hele verden. Hvordan vurderer Albert Speer situasjonen i New Orleans? “New Orleans er en av de eldste byene i USA, og i tillegg er den av stor historisk viktighet. Forandringene i tropestormenes styrker treffer byen særlig hardt. Natur er kaos, og vi forsøker stadig å temme den. Med det lykkes bare til en viss grad.”

Det er et annet prosjekt som kan bety redningen. For øyeblikket ligner byen på et frilufts laboratorium for ingeniører og byggmestre. De leter etter svar på stigende vannstander, storm og flodbølger. Måleklokken for donasjoner står på 84 og tikker videre. Det skal bli 150. Så mange økohus vil Brad Pitts allmennyttige forening “Make it Right” stille opp, pelehus som koster 150.000 dollar stykket. Hollywoodstjernen brettet virkelig opp skjorteermene da det gjaldt å finne et nytt hjem for ofrene for oversvømmelsen og startet en internasjonal konkurranse.

13 kontorer presenterte i fjor sine første utkast, blant disse var Adjaye Associates, Shigeru Ban Architects, MVRDV og Brad Pitts husbyggmester Graft fra Berlin. Hus av merket “Mister Right” skal ikke bare være rimelige, die skal fremfor alt være stormsikre og forankre tre rom trygt på en plattform med veranda to og en halv meter over bakken, mens vannmassene spyler under huset. Bare bilen må holdes der nede.

Den som klikker seg gjennom utkastene, ser noen yndige, noen skurrile styltehus, det snodigste er imidlertid flukthuset til MVRDV, som akkurat nå ble utstilt i arkitekturgalleriet Aedes i Berlin: Hollenderne skapte et walk-in bilde av ødeleggelse, et hus i form av en enorm amerikansk postkasse, som er fullstendig deformert av stormens kraft. Trykket inn i midten av enorme krefter, og dets ender springer opp i luften som om det skulle være slått av panikk. Vinduer, balkong, dører, alt er deformert og satt ut av balanse. Sannelig et “escape house”.

Mens arkitektur og byplanlegging søker etter nye løsninger, yter kunsten det kanskje avgjørende bidraget til en global nytenkning. Den kan forandre innstillinger og gjøre det tydelig, hvor avhengige vi er av vann. Bare i industrivaskeriene, heter det, blir det årlig brukt opp 42 millionen kubikkmeter vaskevann og 60 petajoule (PJ) energi. Det er ingen tilfeldighet at stadig flere kunstaksjoner stiller vann i fokus, uansett om Olafur Eliasson fyller et helt galleri med seks tonn Vatnajøkul-is fra Jøkulsárlón på Islands sørkyst, stiller opp kunstlige fosser foran Manhattan eller Roni Horn oppretter et “Vannets bibliotek” i Reykjavik: 24 søyler av glass, fylt med islandsk breis. Smeltende iskjemper, en “sluttspill-geste”, kommenterer kunstneren.

Allerede i 1987 fikserte Andreas Gursky “ Swimming Poolen” i Ratingen som selve legemliggjørelsen av det moderne morosamfunnet. Med “ James Bond Islands” skapte han imidlertid et megabilde av dagens verden. Gursky er ikke globaliseringens første bildetaker, men antakelig en av de mest betydelige. Hans syn på verden ligner på det man ville kunne se fra et teleskop som svever i verdensrommet. Han ønsker å fremstille “realitetens essens”, sa bildeskaperen en gang, noe han brer ut i de hyperreale “James Bond Islands”, viser en fragil skapnings panoramaer i all dens uvirkelige dybdeskarphet. Mens Gursky revolusjonerer det digitale fotografiets horisont både når det gjelder innhold og teknikk, styrkes ønsket om å bevare det reelle: I Vietnam, Ratingen og Las Vegas.

Vann, vårt mest kostbare råstoff, kommer til å bevege oss videre. Men det som tidligere bare var kultus og fornøyelse, har fått en ny dimensjon, en dypt menneskelig dimensjon. Det dreier seg om å dempe de verste følgene av klimaforandringen. I første omgang dreier deg seg om å bli seg dette problemet bevisst. Til dette kommer vi til å trenge mer, og ikke mindre kunst, arkitektur og design.